Min egen reise med personlig utvikling

Jeg har gått gjennom en vellykket personlig utviklingsprosess der jeg har lagt bak meg sårene fra en litt traumatisk oppvekst. Jeg vokste opp i en dysfunksjonell familie. Far hadde krigstraumer som førte til et alkohol- og voldsproblem. I tillegg ble jeg hyppig plaget og mobbet. I sum førte dette til en dårlig start i livet, psykisk sett. Oppsiden er at jeg har gått gjennom en omfattende prosess for å få bedre psyke og livsmestring og kan formidle erfaringer til andre. I dette blogg-innlegget skal jeg fortelle om min egen selvutviklingsprosess.

På grunn av den negative livssituasjonen jeg vokste opp i, ble jeg et vrient, vrangt og «håpløst» barn som ikke ville samarbeide om noe. Jeg tok vel igjen for det jeg ble utsatt for, vil jeg anta. Dette endret seg da jeg var 11 år. For en gangs skyld valgte jeg å være snill og grei. Mor ble naturlig nok glad for dette. Det var en så god opplevelse at jeg bestemte meg for å legge meg tidlig for å få bedre humør og å være snill og grei. At denne store holdningsendringen ble mulig, skyldes nok at da jeg var sju år døde far. Mobbingen tok også slutt da. Jeg hadde altså hatt fire år med fred, uten plaging og voldsomme opplevelser, og hadde kommet meg psykisk da jeg var blitt 11 år.

Som 15-åring kom den neste livsforandrende hendingen. For første gang tenkte jeg gjennom livet mitt, hvordan det hadde vært, og hvordan det ville bli. Jeg innså at jeg ikke ville bli lykkelig ved å bli direktør som min far, slik forventningene var. Ytre sett gikk livet videre som før, men på innsiden manglet jeg en mening med livet. På klassefester i gymnastiden observerte jeg at andre var mer levende og hadde det mer gøy enn meg. Jeg forsto at jeg var følelsesmessig avstengt. Jeg begynte å fokusere på å føle for å få økt følelseskontakt.

Da jeg var 20 år fikk livet mitt retning. Det var tid for EF-avstemning, så jeg tenke at jeg måtte sette meg litt inn i politikk. Den kanskje mest utskjelte i den offentlige debatt den gang var Erik Dammann. Jeg leste derfor boken hans Fremtiden i våre hender, og var helt enig! Slik ble det til at jeg hele livet har vært opptatt av miljø og klima, internasjonal solidaritet og at lykken i stor grad handler om annet enn karriere og materiell velstand. Det førte også til at min første jobb som siviløkonom var på informasjonssenteret til Framtiden i våre hender.

Mens jeg jobbet der, delte jeg leilighet med tre andre. Særlig en av jentene hadde jeg lange samtaler med. Hun fungerte vel som en slags «samtaleterapeut» for meg. Det var nok medvirkende til at jeg fikk uventet følelseskontakt. Jeg begynte å kjenne på et voldsomt sinne på de som hadde gjort meg vondt i barndommen. Et halvt år senere arrangerte jeg min siste sommerleir for Framtiden i våre hender. Jeg jobbet tidlig og sent for at alle skulle ha et fint opphold. Så var det avslutning der de takket for en fantastisk uke. Det berørte meg, dypere enn noe hadde rørt meg før. Jeg begynte å gråte. «Underet» som skjedde var at der og da åpnet hjertet mitt seg og jeg fikk normal følelseskontakt igjen. Det var som om livet mitt gikk fra å være svart/hvitt-TV til å bli farge-TV. Avgjørende for at dette kunne skje var nok at jeg et halvt år før hadde fått kontakt med blokkeringen av hjerteenergien, sinnet fra barndommen.

Året etter, da jeg var 27 år, filosoferte jeg over livet. Jeg tenkte at tid er avstanden mellom fødsel og død. Det er tiden vi har her på jorden. Liv og død er motsatte størrelser. Jeg begynte å undre meg over hva som er motsatt av tid. Jeg hadde intet svar. Noen timer senere ramlet svaret inn i hodet mitt; evighet. Det opplevdes som om firkantede vegger i hodet mitt løste seg opp, og informasjon jeg ikke kunne vite noe om strømmet inn. Jeg hadde ved en «tilfeldighet» fått åndelig åpning og kontakt. Siden har jeg vært et religiøst (spirituelt) menneske, selv om jeg ikke har eller tilhører noen religion.

Da jeg var 30 år fikk vi vårt første barn og det kom en tid med fokus på familie og barn. Men da jeg var 37 år ville min kone skille seg. Jeg tok dette som en utfordring. Jeg ville utvikle meg for å prøve å redde ekteskapet og familien. Jeg begynte med selvutvikling, gikk på kurs og coaching og vi holdt sammen i tre år til. Jeg lærte om de seks egomønstrene. Det hjalp meg til å forstå meg selv og mine mønstre, og å begynne å endre på dem. Selvutviklingsprosessen handlet også om å komme ut av en offerrolle der jeg kunne gi andre skylda for omstendighetene og egne handlinger. Jeg øvde også på å tåle kritikk, ta budskapet til meg og å bruke det til å utvikle meg og gjøre ting bedre. I sum handlet 40-årene mine om det som i boken Å knekke livets kode – Veien til det gode liv, samliv og samfunn beskrives som å løfte seg opp til 3. trinn. Det vil si at man blir et selvstendig individ som tar ansvar for sitt eget liv og egne følelser og handlinger. For ekteskapet hjalp ikke dette. Men 1990-årene ble det store selvutviklingstiåret for meg. Ved hjelp av kurs og gruppeterapi steg fortrengte negative følelsesminner fra barndommen opp i bevisstheten, ble bearbeidet og forløst gjennom aksept og tilgivelse.

Jeg la også to personlighetsproblemer bak meg. Det ene var at jeg for lett ble sint, og for sint. En stund trodde jeg at jeg kunne sparke og slå sinne av meg i kroppsorientert gruppeterapi. Men slik gikk det ikke. Jeg erfarte at slik terapi hjelper til å få kontakt med sinnets dypere årsaker i barndommen, men ikke til å bli kvitt det. Det som virket var en «magisk» setning; «I denne situasjonen er jeg avmektig!». Altså at jeg innså at jeg ikke hadde makt til å endre situasjonen slik jeg ville, så det var ikke noe vits i å bli sint. Det ville ikke hjelpe uansett, for situasjonen var jo at andre ikke ville høre på meg! Det andre personlighetsproblemet var at jeg «levde livet baklengs», som jeg kaller det. Jeg søkte å unngå plikter og utsatte ting til siste øyeblikk. Jeg tok meg sammen for å endre på det. Her ble den «magiske» setningen at hvis jeg tenkte på å utsette noe, måtte jeg gjøre det med en gang. Og det gjorde jeg. Slik fikk jeg innarbeidet bedre arbeidsdisiplin og også bedre livsmestring generelt.

På 2000-tallet, som 50-åring, hadde jeg mer energi enn tidligere. Min tolkning er at energien som tidligere hadde gått til å fortrenge negative følelsesminner, var blitt frigjort gjennom selvutviklingsperioden på 1990-tallet. På den tiden var jeg også kommet sammen med min nåværende kone, Tone, som har betydd mye for min personlige utvikling. I samlivet med henne har fokuset vært å ta tak i mønstre som ikke er gode for den andre. Siden jeg hadde vokst opp i en dysfunksjonell familie, hadde jeg flere slike negative mønstre. Nå er det meste av det borte. Jeg har også hatt fokus på å styrke og utvikle positive mønstre. I boken Å knekke livets kode – Veien til det gode liv, samliv og samfunn har jeg fortalt konkret om min egen prosess med å legge bak meg negative mønstre og å styrke og utvikle positive mønstre. Metodikken jeg brukte for å komme ut av negative mønstre er nærmere beskrevet i kompendiet Å knekke livets kode, bok 2: Å legge uhensiktsmessige egomønstre bak seg.

Resultatet av den personlige utviklingsprosessen jeg gikk gjennom på 1990- og 2000-tallet er at jeg er blitt et mer modent, velfungerende og ressursrikt menneske. Sårene fra barndommen kaster ikke lenger skygge over livet mitt. I jobb og familieliv har jeg kunnet fungere bedre og utrette mer enn de fleste. Gjennom psykologisk teori kombinert med egne erfaringer og veiledning av andre, har det også blitt mulig å skrive bokserien Å knekke livets kode. Til sammen er det om lag 500 sider, kanskje noe av det mest helhetlige og konkrete som er skrevet på norsk om personlig utvikling og modning. Nå begynner jeg også å tilby kurs ut fra dette. Se Utgivelser og Kurs i menyen. ????